Holdt linjene åpne
Skrevet av Jan Erik Moe
Marie Lein var «telegrafistinne» i Steinkjer, og opplevde bombingen på nært hold. I bladet Telegraftidende i juni 1940 ga hun sin beskrivelse av de dramatiske hendelsene hun var vitne til 21. april.
– Når jeg tenker tilbake på disse kritiske dagene i april, er det et under hvordan vi kom igjennom alt sammen. Travelheten på kontoret økte stadig, og krigens redsler kom oss nærmere for hver dag. Vi hadde tyskerne på den ene siden av byen og engelskmennene på den andre, så spenningen var stor og inntrykkene mange!
– Den stadige blendingen av de store vinduene på kontoret og den mørklagte byen, står for meg som en motsetning til de lyse, vakre sommernetter vi har nå. Første gang det gikk flyalarm i byen, kom det inn en høyerestående militær inn på kontoret og sa at hvis noen ville ta dekning i kjelleren, måtte i hvert fall en være igjen oppe for å ekspedere! Vi så på hverandre, og ingen ville forlate de andre. Så vi ble alle.
Bombingen
– Dagen før bombingen av byen gikk det nesten kontinuerlig flyalarm – kirkeklokkene ringte nesten hele dagen. Dagen etter ble byen bombet. Jeg og noen venner sto på bakken ovenfor byen og så de første bombene falle, og røyken veltet svart og fæl opp i luften. Lastebiler og biler suste ut av den brennende byen, og folk kom gående – de fleste ganske rolig – med sine kofferter og pakker. Andre med små håndkjerrer, og atter andre kjørte med sleder i snøsørpa. Sledene var stappende fulle av sengklær, klær, mat og unger, presis som vi hadde sett det på bilder av finske flyktninger. Da jeg stod på bakken og så byen brenne, ble alt dette forgjengelige så smått, og det kom for meg hva prost Eik Nes sa i en preken for lenge siden: «Du har lov til å eie, men du skal eie det slik at du kan gi det fra deg på et øyeblikk, når det kreves av deg».
Oppover dalen
– Omtrent alle i byen dro oppover mot Ogndal, da det var trefninger på begge sider av byen. Vi ble vennlig mottatt, og enkelte gårder hadde over 60 mennesker til bords de dagene. Det var en gjestfrihet og hjelpsomhet en aldri glemmer. Men det var også mange savn og sorger. Mange scener oppleves i slike tider. Enkelte snakket om hjemmet de var glad i, andre om sine kjære som de ikke visste hvor var eller hvordan de hadde det. En eldre mann sa: «Jeg gråter ikke over å ha mistet alt, men over de mennesker som kan være så onde mot hverandre».
Dagen etter var jeg i byen igjen, og den var nesten utslettet, bare ruiner og murer som stakk opp her og der, og røyksøyler og drønn av murer som falt sammen.
Tilbake i arbeid
– Det gikk ikke så mange dagene før folk begynte å dra nedover til byen sin igjen. Vi begynte å arbeide med en liten pyramideveksler i en kjellergang i et større nybygg (Sannanbygg) som sto igjen ved bygrensen, og vi tenkte på våre store vekslere med lysarrangement som vi hadde hatt i den utbombede telegrafbygningen, og som nylig var montert ferdig. Men vi var glade over å komme i arbeid igjen. Våre abonnenter hadde vi bak oss, sittende på kasser, og når linjen var klar sendte vi dem videre inn i kjellerboder med nummer på døren – hvor telefonene var montert – idet vi ropte: «Trondheim i boks 4!»
• Tilbake til artikkeloversikten: Krigen i Steinkjer (1940)