– I dag tror jeg klokkene ringte for Steinkjers begravelse
Av Anne Margrethe Spillum
Artikkelforfatteren (88) er født Kleven, og vokste opp sammen med sin familie på Sneppen. Her forteller hun om sine opplevelser som 18-åring under de dramatiske aprildagene i 1940
For de fleste av oss som vokste opp i Steinkjer i årene før 1940, var krig noe som hørte til ute i den store verden. I slutten av 1939 fikk vi riktig nok Finlandskrigen tett på oss. En gruppe flyktninger fra Petsamo kom til byen og ble innlosjert på Sneppen. Jeg fulgte med min mor da hun, som så mange andre, brakte mat og tøy til disse som ikke hadde noe. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss. At vi selv snart skulle komme i en lignende situasjon, var helt fjernt for oss.
I løpet av etterjulsvinteren i 1940 kom imidlertid alvoret nærmere. Vi hørte at båter med tremasse fra Bogen ble senket av tyske ubåter da de kom ut i Nordsjøen, og ryktene sa at både tyskere og engelskmenn la miner ved vår kyst og fjordutløp. Og 9. april, dagen vi aldri glemmer, besatte tyskerne Oslo og andre byer. Krig i vårt land var en realitet – godt var det at vi ikke visste at den skulle vare i hele fem år.
Hvordan denne dagen og dagene frem til den 21. april forløp husker jeg ikke i detalj. Men min familie ble allerede om aftenen 9. april hentet av våre venner på Rannem, så vi bodde trygt og godt. Min far dro hver dag til byen og passet sitt arbeid, og min mor var med i evakueringsnemnda og deltok i møtene der.
Flytrafikken over distriktet ble større for hver dag. Kirkeklokkene, som fungerte som luftsirene, kimte bestandig.
Da min mor kom fra byen lørdag 20. april sa hun: I dag tror jeg klokkene ringte for Steinkjers begravelse. Vi visste ikke at Namsos ble bombet denne dagen.
Søndag morgen hørte vi spredte skuddvekslinger i vestlig retning, og utpå dagen ble det alvor da flere fly kom og kastet både spreng- og brannbomber. Et lite stykke fra gården Rannem er det fin utsikt mot byen, og dit løp vi og så hvordan den ene bomben etter den andre falt. Vi tenkte ikke på fare før flyene på tilbaketuren kom over oss og skjøt rundt seg. Heldigvis kom vi oss hurtig uskadd i hus, bare låvetaket ble truffet.
Da det hele stilnet av, tok min far en skitur langs Oftenåsen til hytta vår. Derfra kunne han se at Sneppen sto uskadd, så da Aksel Holberg sent på ettermiddagen kom med sin lastebil og ba om plass til noen av sine møbler, spurte min mor om han ville ta henne med til byen slik at hun kunne få med seg litt fra hjemmet vårt. Sammen med Holberg og hans venn kjørte min mor og jeg mot den brennende byen. Et skremmende syn møtte oss da vi kom til Lerkehaug – et flammehav uten like.
Lastebilen ble parkert ved stasjonen, og på den andre siden av sporene sto en av vognmann Holstads begravelsesvogner. Mennene trakk den med seg, og vi gikk til hvert vårt hus, enige om at lang tid kunne vi ikke bli – engstelige for at tyskerne allerede var på vei.
Min mor hadde nøkkel med seg, men den fikk vi ikke bruk for. Trykket fra bombene hadde slått inn alle dørene! Vi samlet sammen så mye som vi fikk i et par dynetrekk. Sengetøy og uteklær til seks personer, og litt fra kjøkken og stue ble det også plass til. Mennene tok også mors tråsymaskin med til vognen da de kom. Vi trakk og skjøv vognen bort til stasjonsområdet, bar våre eiendeler til lastebilen og kom oss i god behold tilbake til Rannem.
Neste dag sørget tyske fly for at det meste av Sneppen forsvant opp i flammer, og vi var hjemløse som så mange andre.
Mitt første besøk i den sønderbombede by var trist. Rundt om på branntomtene gikk eldre mennesker og gravde i asken. Alle sørget over tap av hus og hjem. Men felles for alle var takknemligheten over å ha livet i behold.
I løpet av disse dagene syntes vi at vi gjorde dyrekjøpte erfaringer om hva krig innebar. I løpet av de neste fem årene fikk vi litt etter litt rede på det som foregikk rundt om i verden, og forsto at vi, tross alt, var sluppet billig unna den grusomme krigen.
• Tilbake til artikkeloversikten: Krigen i Steinkjer (1940)