Krigsbrann og gjenreisning
Skrevet av John T. Kokaas
John T. Kokaas (1888-1957) var Steinkjers rådmann ved krigsutbruddet i 1940. Denne artikkelen ble funnet i hans papirer etter hans død, og beskriver de mange utfordringer Steinkjers beskjedne kommuneadministrasjon sto overfor etter tyskernes rasering av Steinkjer.
Aldri har kirkeklokkene i Steinkjer kimet så lenge og så intenst som søndag formiddag den 21. april 1940. Men det var ingen høytid som ble varslet. Kirkeklokkenes klemt, som ellers brukte å stemme sinnet til høytid og fred, var plutselig blitt uhyggens og fordervelsens budbringer.
Vi hadde ikke før opplevd luftbombardement, noen av oss. Vi hadde bare lest om tyske angrep på polske byer, og vi husket Guernica. Vi visste i grunnen ikke hvordan vi skulle gripe det hele an, om alvoret meldte seg.
For sikkerhets skyld ble det i all hast bygget en del beskyttelsesrom rundt om i byen, og forretningsvinduene ble overklistret med papirstrimler for å kunne motstå eventuelt lufttrykk. Men om det kom en bombe mens vi ennå var i gata? Skulle vi legge oss flate eller kline oss opptil en vegg? Vi hadde i grunnen god tid til slike funderinger, for i hele to uker drev tyskerne med speiding og fotografering fra luften.
HELT UVIRKELIG
Folk hadde vanskelig med å gjøre seg fortrolige med at noe galt skulle skje. Minst av alt at hele byen skulle utslettes. Men det berodde sannsynligvis på mangelfull kjennskap til den totale krigs strategi. Det fantes nemlig ingen militære etablissementer i byen, bortsett fra den gamle og ærverdige og tradisjonsrike ekserserplassen Steinkjersannan. Men den lå så langt borte at et bombeangrep mot den ikke behøvde å forstyrre den idylliske bebyggelse på begge sider av Steinkjerelva.
Lørdag 20. april ble Namsos bombet. Noen offisiell melding ble ikke gitt i Steinkjer om denne begivenheten. Men ryktene svirret, og det tok til å gå opp for folk at alvorets time var inne. Gamle og syke var allerede evakuert. Utpå formiddagen søndag 21. april ga byens evakueringsutvalg beskjed om at hele byen skulle rømmes. Bare brann- og luftvernmannskaper samt politi ble igjen. Ordren kom i 11. time.
INFERNO AV FLAMMER
I den neste timen fløy de første fly over byen og med bomber av ulike kaliber ble en rekke hus satt i brann. Hele byen var på et blunk et kjempestort bål, og å få bukt med dette var en uoverkommelig oppgave. Brannmannskapene tok allikevel opp en tapper kamp, men arbeidet var håpløst. Ilden hadde et alt for stort omfang, og dessuten laget de tyske flyene i gatene med sine kulesprøyter. Det ble til slutt ufremkommelig i byens gater etter sprengningen og de sammenstyrtede husene.
De første bombene falt i den nordre bydel, hvorved et kvartal på et øyeblikk stod i lys lue. Befolkningen i denne bydel hadde da så vidt kommet seg ut av byen. I den søndre bydel og sentrum pågikk evakueringen ennå, og tårnvakten ringte flyalarm om kapp med brann- og sprengbombenes dundrende torden. All ære til dem som utførte sin plikt!
MIDT I BOMBEREGNET
Under bombardementet av byen oppsto det mange dramatiske episoder. Da det var på det verste måtte vi ty til nærmeste tilfluktsrom i kjelleretasjen i en murgård like ved Steinkjerbrua – Rolf Hanssengården. Her samlet til slutt meldingskorpset seg sammen med en del engelske soldater. Straks vi kom inn falt det en bombe i gårdsrommet. Dør og karm ble blåst ut på et øyeblikk. Bombardementet mot Steinkjerbrua foregikk nettopp da. Straks etter kom en sprengbombe som streifet gesimsen på gården, og en del av gesimsen ble kastet ut på torget mesn bomben eksploderte i elven straks utenfor gården. Da rystet gården i sine grunnvoller. Hvis den hadde ramlet sammen, hadde vi blitt levende begravd.
Kirken ble heller ikke spart. Ca. en time etter at vi hadde forlatt området, ble den rasert ved spreng- og brannbomber. Vi fikk i realiteten føling med hvordan det er å være i ildlinjen i en moderne krig. Jeg regnet ikke med å komme ut av byen med livet i behold.
Ved 17-tiden om ettermiddagen forlot jeg byen sammen med min hustru som hadde oppholdt seg i et annet tilfluktsrom i en annen bydel. Vi var blant de siste som forlot byen. Synet av Steinkjer by i et eneste digert flammehav er noe som aldri glemmes!
Bebyggelsen ved kaia, ”Sneppen”, den eldste og historisk sett mest interessante del av byen, sto igjen etter angrepet denne søndagen. Men dagen etterpå kom de tyske flyene tilbake igjen, og stakk også brorparten av denne bydelen i brann.
ENORME UTFORDRINGER
Byen lå som en rykende ruinhaug. Folket sto ribbet for nesten alt. 82 prosent av all bebyggelse i byen var helt ødelagt, og bare 10 prosent av en befolkning på 3.000 personer kunne vende tilbake til relativt uskadde hjem. Resten var husville og måtte ta til takke med å være evakuert – eller i heldigste fall bo trangt og krøbelt hos dem som ennå hadde sitt hus i behold.
Alt i byen så trøstesløst ut. Telegraf- og telefonforbindelsene var brutt. Ingen jernbane- eller dampskipsforbindelse. Ikke en bil, ikke en gang en sykkel. Ingen aviser og langt til nærmeste radio. Det ble til å starte opp på bar bakke.
LEIEGÅRD BLE REDNINGEN
Heldigvis var en stor kommunal leiegård i behold etter katastrofen – ”Sannanbygg” i nåværende Byingeniør Gregussons gate, som sto ferdig i 1939. Her kunne man etter hvert etablere de nødvendigste forvaltningsorganer. Rådmannens leilighet ble midlertidig ”rådhus”, telefon og telegraf ble installert i kjelleren. I begynnelsen meget provisorisk med en eneste ”boks” (en matbod) hvor det telefonerende publikum fikk slippe til i tur og orden. Etter hvert etablerte flere forretninger seg også i leiegården, som etter hvert antok karakteren av et virkelig stormagasin.
Praktisk talt alt av kommunale arkiver gikk tapt under bombingen. Kemneren fant igjen noen forkullede rester av sitt regnskap, og med møye og stor besvær fikk man med dette som grunnlag konstruert et nytt. Ellers fantes det ikke antydninger av papirer igjen hos verken den ene eller andre kommunale administrasjon. Verst var det at årets selvangivelser, som nettopp var sluttbehandlet, gikk opp i røyk. Men det var tross alt det tap folk i alminnelighet sørget minst over.
STEINKJERBYGGENE LOT SEG IKKE KNEKKE
En skulle tro at en slik katastrofe i et lite bysamfunn ville virke som en skikkelig knock-out. Men til befolkningens ros må det sies at ingen gikk ned for full telling. De første dagene etter brannkatastrofen ruslet riktig nok mange rundt omkring i branntomtene i håp om å finne ett eller annet av det som var dem kjært. Men livet skulle leves videre, og man kunne ikke i all evighet gå og rote etter gamle minner. Det gjaldt å komme i gang igjen med forretninger, verksteder og kontorer. Og på kort tid fløy massevis av brakker i været, både til bolig- og forretningsformål.
Arbeidet med ny regulering av byen ble iverksatt. I påvente av denne, og for å skaffe tomter til ny boligbebyggelse, fikk man på usedvanlig kort tid i stand en ordning med nabokommunen Ogndal om byutvidelse. Oppgavene ga seg i grunnen selv. 90 prosent av folket måtte skaffes tak over hodet, nesten hver eneste forretning og håndverksbedrift måtte etableres på nytt.
Dette siste skjedd som rimelig kunne være uten at samfunnet behøvde å bekymre seg for annet enn å skaffe midlertidige tomter. Når det gjaldt boliger var det kommunens sak å ta initiativet. Det ble bygget noen midlertidige boligbrakker, og via Nasjonahjelpen kome det en verdifull gave fra det svenske Røde kors, bestående av et betydelig antall ferdighus. Disse ble reist på Sørsibakken og i Håkkadalen, og de fleste var innflyttet høsten 1941.
MYE Å TA FATT PÅ I 1945
I slutten av 1942 la tyskerne ned forbud mot videre byggevirksomhet i Steinkjer; de trengte alt av tilgjengelige byggematerialer til egen virksomhet. De bygg som var i gang, med ett unntak, ble imidlertid fullført, og da freden kom og vi på egen hånd kunne ta fatt på planleggingen av gjenreisningen, var det bygget i alt 233 leiligheter i permanente hus, med et samlet gulvareal på 16.800 kvadratmeter. Sammen med det som sto igjen etter bombingen, hadde vi altså nådd et boligareal på 21.000 kvadratmeter. Når hvert menneske skal ha 20 kvadratmeter å bo på, skulle vi etter dette ha skaffet plass for ca. 1.000 mennesker. Fortsatt var altså ca. 1.900 mennesker, eller nærmere to tredjedeler av byens befolkning, uten skikkelige hus. Vi måtte bygge 470 nye leiligheter for å skaffe plass til alle dem som bodde i usunne og overbefolkede leiligheter, i kalde og dårlige brakker og i usunne boliger utenfor byen. Det var på dette tidspunkt 700 av byens folk som ikke hadde tak over hodet i byen hvor de hadde sin arbeidsplass.
Arbeidet med ny reguleringsplan var tatt opp av Brente Steders Regulering allerede i 1940. Det forelå i 1942 en fullt ferdig og stadfestet plan, samtidig med at det var alminnelig byggeforbud fastsatt av tyskerne. Reguleringsplanen var til en viss grad påvirket av okkupasjonsmaktens krav, og den ble derfor ved frigjøringen forlangt revidert. Den nye planen var ferdig i februar 1946, og allerede et par måneder sluttbehandlet og stadfestet.
Den nye planen ble motatt med alminnelig tilfredshet, og skulle gi oss et godt grunnlag for å bygge opp en vakker by. Bebyggelsen er gjort mer åpen enn før, gatene er blitt bredere, vi har fått flere parkeringsplasser og større grøntarealer. Alt dette har igjen hatt til følge at det antall boliger vi ønsker å reise ikke kan finne plass i byen. Vi trenger derfor å få en ny byutvidelse.
• TIlbake til artikkeloversikten: Krigen i Steinkjer (1940)