Flyktet til Ogndal

Skrevet av Per Asbjørn Hegdahl

Det var søndag, men jeg var ivrig etter å komme meg til ”Nerskjefte” og Jan, for vi hadde et stort prosjekt på gang. Det var nemlig fremdeles mye snø, og den var kram, så vi hadde startet med en kjempemessig flott snøfestning. Vi hadde laget fire tårn på jordet ved låven, og i dag skulle vi bygge murer mellom tårnene. Da jeg var på veg nedover kom det tyske fly, tre og tre i formasjon, og jeg husker at jeg så at det ble sluppet en lysende kule fra ett av flyene. Det kanskje var for å måle retning og styrke på vinden.

Dagen før var det et lite tysk fly som hadde fløyet svært lavt over byen, men folk forsto ikke mer enn at de strømmet ut i gatene for å se. Einar Gram fortalte at da flyet gikk over gården hadde han sett flyveren godt, og han hadde hatt ham på kornet med ”Kragern”. Men han hadde ikke trykt av.

Nå kom det altså nye, litt, større fly med to motorer, men jeg var bare opptatt av å fortsette byggingen av festningsanlegget vårt. Jan var ikke kommet ut, men på gården traff jeg Gette. Jeg spurte etter Jan, men han sa: ”I dag tror jeg du må gå hjem, for vi vet ikke hva det kan bli av dette”, så jeg gjorde som han sa og tuslet hjem.

På tide å dra

Pappa var ikke heime. I bakeriet var de i gang med å bake stomp til de norske soldatene. Etter ei stund kom både han, farmor og farfar. De hadde fått beskjed om å forlate byen. Det forsatte å komme tyske fly, og jeg stod i vinduet og så på flyene. Da så jeg at det først ble sluppet en gjenstand fra et fly, etterfulgt av en smell, og etter en stund begynte det å komme opp røyk. Nå ble det sluppet nye serier med bomber, og det begynte å komme tung røyk over husene til Bretteville Jensen og Wengstad.

Huset vårt ristet så maleriene datt ned av veggene, og jeg husker at pappa tok ned et stort speil fra veggen for å redde det før det datt ned. Huset ristet og vegguret slo hele tiden. Min tante Helga var kommet fra Trondheim, der tyskerne alt var, og hun hadde evakuert til Steinkjer med sin lille nyfødte sønn. Jeg var 10 år, og i ettertid fortalte en tante at jeg var svært redd, og jeg hadde sagt: ”Jeg skulle ønske at jeg var så liten som han”. Den lille babyen lå og sov i kurven sin og var helt uberørt av det som skjedde.

 Det kom hele tiden folk fra byen og gikk forbi. De bar på alt mulig som de hadde rasket med seg, det første og beste de fant med det samme de dro hjemmefra. Det kunne være alt fra et innrammet fotografi til ei sofapute. Det var ikke lett å ta seg fram, for det var fremdeles djup snø.

Vi var fremdeles hjemme i Haugstua, men vi begynte å snakke om at vi kanskje skulle flytte på oss, og det ble bestemt at vi skulle gå til ”Fotaplassen”, like nedenfor sommerfjøset. Der bodde Torleif Nyborg. Han hadde vært gift med datter av Odin Vårem, ”Brusodin”, men hun var død og nå hadde Torleif fått en ny kone. Men de var begge dratt sin veg, for de trodde det var tryggere hos Torleifs bror som bodde i Vibesgrenda. Men før de dro, hadde de sagt at det var greit at folk var der, så det var masse folk i huset da vi kom dit. Blant andre var fru doktor Heggstad der. Hun var meget engstelig for sin mann, for han var blitt igjen i byen da hun måtte dra. Da han omsider kom, var han, i sjokk, for da han passerete Grim-huset hadde det falt en sprengbombe på potetåkeren like ved vegen. Han hadde blitt blåst overende. Han hadde sluppet relativt uskadd fra det, men han var meget forvirret.

Ogndal neste

Vi ble værende i ”Fotaplassen” natta over. Men neste dag ble det bestemt at vi skulle prøve å komme oss oppover Ogndal, og vi klarte å få tak i en som kunne kjøre oss med bil. For å komme oss fra Skjefte og opp gjennom Ogndal, måtte vi helt ned til ”Hansenvillaen” på Sørsibakken. Da vi kom på kanten ovenfor Regimentsboligen, kunne vi se ut over byen. Det vi så sitter fremdeles på netthinna.  Jeg kan se for alle skorsteinene og branngavlene som stod igjen. Jeg kan huske at mamma sa: ”Ikke se!” og at hun gråt.

Rystet: Det var en sønderbombet by som møtte artikkelforfatteren og hans familie fra Sørsibakken. Foto: Sigurd Hegdahl/  Foreningen Gamle Steinkjer.

Vi dro til Grøtan ved Støa, der pappa hadde vært på elgjakt i flere år. Han var derfor godt kjent med Erik Kvarving. Vi var ikke de eneste som hadde søkt tilflukt der, så det var alt ganske mye folk og det kom stadig flere. Til slutt var det mer enn 40 flyktninger der, og det ble laget flatsenger med halmmadrasser i alle loftene i den store stulåna.

Det var altså mye folk, og det måtte til mye mat. Jeg kan huske at det var hamstret litt på forhånd, og at det var kommet en sekk med mel fra bakeriet til Haugstua. Nå ble det bestemt at den skulle hentes.  Jens Opdahl var en av dem som var evakuert til Grøtan. Han påtok seg å kjøre med hest og slede til Haugstua for å hente sekken. Min tante Margit var også med til Grøtan, og hun meldte seg frivillig til å være med på ekspedisjonen. Det gikk bra nedover, og de hadde kommet vel fram til Haugstua. Men der var plassen opptatt av tyske offiserer. De fikk imidlertid med seg melsekken, og da den kom til Grøtan ble det baking, Både farfar og pappa var bakere, og dessuten var også Elias Sørli der. Så det var nok av kvalifiserte folk for å ta seg av prosessen med å omskape mel til brød.

Familien Borgsø hadde også kommet til Grøtan, men det begynte å bli trangt om plassen, så de fikk lov til å låne hytta som lå oppe i Grøtmarka. De kom på ski hver dag for å hente melk på gården. Jeg har sett hytta i ettertid, og kan nesten ikke forså hvordan de kunne få plass alle som var der. Der var det ikke stort alburom. Nesten alle reiste etter hvert tilbake til Steinkjer, men både jeg og Kåre Borgsø ble igjen. Vi gjette kyrne på Grøtan utover våren, og det ble faktisk St. Hans før kom tilbake til Haugstua igjen.

Trangbodd: Familien Borgsø ble innlosjert i den lille ”Tyristua” i Grøtmarka.

Dagligliv og dramatikk

Det skjedde en hel del mens alle var på Grøtan. I starten var det om å gjøre å ha noe å ta seg til. Mannfolkene ble satt til å hugge ved. Strangene ble kjørt opp til gården med hest for kapping og klyving. Politimester Towsen med frue var på Grøtan, og de hadde med seg en fuglehund. Jeg husker at Towsen gikk og spaserte i hatt og frakk bortover veien og luftet hunden. Vi hadde også med vår hund. Det var enn svart finnhund, og den fikk gå løs. En dag da Towsen var ute og luftet hunden, kom vår hund, Fox, og hundene braket sammen og sloss. Towsen tviholdt på hundebåndet. Han ble dratt overende, og hundene fortsatte å slåss. Det hjalp ikke at han var politimester. Han ble liggende under hundene, men han kom seg omsider opp, og til slutt kom noen til unnsetning og fikk roet ned hundene.

Min tante Helga var også med til Grøtan. Hun hadde med sin lille nyfødte baby, men den døde etter kort tid der. Min morfar var også med til Grøtan. Han var snekker, så han laget kiste. Jeg kan huske at jeg så den lille ungen som lå i kista, og at han ble gravlagt på Skei kirkegård.

Dette var noen av de dramatiske hendelsene, en annen foregikk i smia borte i vegen. Familien Ottesen var evakuert til Grøtan. Ole Ottesen hadde vært heime da bombene begynte å falle. Han hadde skjønt at han måtte forlate byen, og han så seg om etter om det var noe han kunne redde før han dro. Han tok med symaskina til mora, og den gjemte han i steinmuren ved Mølla. Der fant de igjen den da de kom til byen etter bombinga.

 Ole var god venn med Arne Lervik. Han var evakuert til Skjevloa, en gård som ligger i retning fra Røysing mot Fossem. De hadde ringt i mellom, ”to støtt og ein lang” var visst signalet, for det var mange abonnenter på samme linje. De hadde avtalt å sykle til byen og ta ødeleggelsene i øyesyn. Da de kom tilbake, hadde Ole med seg en brannbombe på bagasjebæreren på sykkelen. De hadde funnet den i djupsnøen på Sannan utenfor gymnasbygget. Det var en ca. 40 – 50 centimeter lang aluminiumsfarget sylinder med haleparti.

Vi var mange unger samlet i smia for å undersøke klenodiet. Det ble satt i skruestikka, men vi fant ingen måte å få sett hva den inneholdt. Så Ole gikk løs på den med ei baufil. Heldigvis dukket pappa Harald Ottesen opp i smia akkurat da, og jeg husker at han avblåste eksperimentet. Bomben ble gravd ned i skogen, og der ligger den trolig fremdeles.

Tyskere og blindgjengere

Da vi kom tilbake til Haugstua, hadde tyskerne dratt videre, men de hadde brukt alt som de trengte i huset. De hadde ikke vasket kopper, og bare funnet nytt servise etter behov. Det som var brukt, hadde de plassert på trinnene i trappa opp til loftet, så der stod hele middagsserviset og alle koppene i huset. Tyskerne hadde tatt seg inn i alle hus som stod igjen etter bombingen, og de hadde tatt i bruk det de trengte, og de hadde flyttet det dit de trengte det. Jeg kan huske at min onkel savnet spisebordet fra stua, men det ble funnet igjen i et hus oppe ved Fagerheim skole.

Jeg var spent på å komme tilbake og få se hvordan det var i byen etter bombingen. Da vi nærmet oss byen, var det tyske fly på vingene over oss. Det var anlagt flyplass på Midjo, og der var det stasjonert små speiderfly. Disse flyene så vi stadig i den tiden, og jeg husker at vi fikk anledning til å ta dem nøyere i øyesyn lenger ut i krigen, da ett av dem prøvde å lande på fotballplassen på ”Nersainnan”.  Det hadde sikkert gått bra hvis bare ikke understellet hadde truffet en telefontråd, slik at flyet stupte på nesen like over planken på fotballbanen.

Bombingen hadde fortsatt også mandag den 22. Etter at det hadde roet seg, var Johan Schiefloe, ”sjølin” på Nerskjefte ute og gikk en liten tur, og da oppdaget han halepartiet av en bombe som stakk opp fra jorda like nedenfor gården. Den hadde sikkert hatt adresse Skjefte gård, men hadde ikke truffet målet og hadde heller ikke detonert.  Han prøvde å trekke bomben opp, men den var alt for tung så han måtte bare gi opp.

Tyskerne ble varslet om at det lå en blindgjenger nedenfor gården, og det kom en delegasjon med tyske offiserer for å se på saken. De var langt mer forsiktige enn han som hadde funnet bomben. De trippet meget lett på tå, holdt seg på god avstand, og ingen våget å røre ved halestjerten som stod opp fra jorda. Det ble sendt ut varsel til alle i nabolaget at bomben skulle sprenges, og at alle måtte holde seg inne til det hele var over. Det ble sagt at det var en sprengbombe på 250 kg, og det ble en skikkelig smell da den gikk av. Det regnet småstein på alle takene i nabolaget, og midt på gårdsplassen på Øvre Skjefte landet det en stein på størrelse med et kålhode. Den gikk i tusen knas da den landet, og hadde den truffet et tak, hadde den sikkert gått rett gjennom. Det ble et formidabelt krater etter bomben, og det ble ganske snart fylt med vann. Det ble etter hvert sikret med et gjerde, og det var skøytebane om vinteren og froskedam om sommeren. I dag er det fylt igjen, og det er anlagt vei det det lå.

Bombekrater på Skjefte: Det ble et imponerende hull etter at tyskerne sprengte blindgjengeren. Foto: Sigurd Hegdahl/  Foreningen Gamle Steinkjer.

Min morfar hadde før krigen hus i Prinsens gate på Naustvollen. Han fikk øyenvitneberetning om hva som hadde hendt med huset under bombingen, for Fredrik Stuler bodde rett over gaten, og han hadde nektet å forlate huset sitt da bombene begynte å falle. Han fortalte at morfars hus hadde blitt truffet av en stor sprengbombe. Den blåste inn alle vinduene hos Stuler, og da han så ut etterpå, så var hele fasaden borte på morfars hus, så det så ut som et dukkehus der en kunne se rett inn. Møblene sto fremdeles på plass, der de hadde stått. Stuler hadde da skjønt at det var bare å komme seg i sikkerhet, så han dro til hytta i Sør-Beitstad. Der bestemte han seg for at han skulle bli så lenge det var tyskere i Steinkjer, og det holdt han.