Opptakten til ”Bombesøndagen”

Skrevet av Erling Koldaas

I de tyske planene for felttoget i Norge lå utvilsomt en rask besettelse av Steinkjerdistriktet, både for å hindre norsk mobilisering på Steinkjersannan og besette et viktig trafikknutepunkt med jernbane og havn. Men isen i Beitstadfjorden satte en effektiv stopper for et tysk lynangrep.

Om kvelden den 9. april, på den første krigsdagen, kom det flere tyske krigsskip inn Skarnsundet. De utgjorde en del av Kampgruppe II som den 6. april hadde forlatt sine baser i Wilhelmshafen, Wessermunde og Cuxhaven med omkring 1.700 soldater, marineinfanterister, luftvernartillerister og støttepersonell. Målet var utvilsomt å nedkjempe norske kystfort i innseilingen til Trondheimsfjorden, ta Trondheim og deretter besette steinkjerdistriktet. Men tykk is på Beitstadfjorden stanset fremstøtet innenfor Follafoss. I følge øyenvitner gjorde de tyske krigsskipene forsøk på å forsere isen, men måtte gi opp og satte kursen utover igjen og sluttet seg til hovedstyrken som inntok Trondheim. Her gikk de første tyske soldatene i land ved 04.30-tiden om morgenen, uten å møte motstand. Den norske øverstbefalende bestemte seg for ikke å mobilisere de to regimentene som hadde oppsettingssted i Trondheim, og med bare omkring 300 mann kunne tyskerne besette byen.

Verdifull utsettelse

Ismassene i fjorden gjorde at Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 på Steinkjersannan og Trøndelag Dragonregiment nr. 13 på Rinnleiret fikk tid til mobilisering og oppsetting. Til tross for flere forvirrende ordrer og kontraordrer når det gjaldt gjennomføring av mobiliseringen strømmet både mobiliserte og frivillige til, og avdelingene ble raskt oppsatt, om enn svært sparsommelig utstyrt.

Befolkningen i Steinkjer trakk et lettelsens sukk, og det var en utbredt oppfatning at militære sammenstøt nå kom til å skje sør for Steinkjer.

Den militære trafikken gjennom byen økte imidlertid dag for dag. Aktiviteten i luften økte også – daglig var det man antok var tyske speiderfly over byen. De første av disse kan ha kommet fra den tyske krysseren Admiral Hipper, som hadde fly om bord.

Steinkjer hadde ikke luftvernsirener, og kirkeklokkene fungerte derfor som flyalarm. Allerede 10. april kimte de for første gang, uten at byens innbyggere lot seg merke særlig av dette. Samme dag ankom også øverstkommanderende for Trøndelag og sjef for 5. divisjon, generalmajor Jakob Ager Laurantzon, Steinkjer (oberst O. B. Getz overtok denne funksjonen 16. april da generalmajorden ikke lenger ble ansett kapabel for oppgaven). Laurantzon var bekymret for at de norske styrkene som lå sør for Steinkjer risikerte å bli beskutt av de tyske krigsskipene som kunne gå inn til Kirknesvågen, og forberedte derfor å samle sine avdelinger i en forsvarslinje nord for byen.

Klikk på bildene for større bilder og bildetekst. Artikkelen fortsetter etter bildene

Den 10. april ble også flyplassen på Værnes overgitt til tyskerne, som dermed fikk befestet sitt luftherredømme over Nord-Trøndelag. Allerede 12. april var et tyvetalls tyske fly landet på og opererte fra Værnes.

Konfliktnivået øker

Flyaktiviteten over byen økte betraktelig da de engelske avdelingene begynte å passere gjennom Steinkjer 16. april. Tyskerne brukte sine fly flittig for å holde seg orientert om hva som foregikk, og ble mer og mer nærgående. Den 17. april kom ett av speiderflyene inn over byen i lavere høyde enn kirketårnet og streifet nesten taket på Kaffestovagården ved torget.

Dette fikk evakueringsnemnden under ledelse av rådmann John T. Kokaas til å reagere. Alle som bodde i nærheten av bruene fikk beskjed om å flytte unna, pensjonærene ved Steinkjer gamlehjem ble flyttet til Skei i Ogndal og syke og fødende ble innlosjert i et lasarett som ble opprettet på Fagerheim skole. Her ble det også en eneste fødsel på selve ”Bombesøndagen”, og Jan Forness i Steinkjer kan feire sin 70-årsdag 21. april.

Det ble utstedt pålegg om mørklegging, og all elektrisk strøm ble utkoblet om natten. All trafikk på jernbanen ble overtatt av de militære, som også rekvirerte alle disponible kjøretøy. Dessuten ble telefonen avstengt for private telefoner, et tiltak som ikke minst skyldtes frykten for spionasje.

Den 18. april kom den engelske Lincolnshirebataljonen med jernbane til Steinkjer og ble innkvartert i og omkring byen. Noe de tyske speiderflyene utvilsomt fanget opp. Engelskmennene hadde sitt hovedkvarter på Grand hotell, og min farmor som var amerikansk av fødsel, ble engasjert som tolk. Hun kunne i ettertid fortelle om svært høflige engelske offiserer, som hadde stor tro på at de skulle lykkes med sin unnsetningsekspedisjon. Den engelske staben forlot Grand hotell om morgenen den 21. april og flyttet opp til Hegge gård.

Dagen før dagen

Lørdag 20. april var Adolf Hitlers fødselsdag, og tyske fly passerte i stort antall over Steinkjer. Kirkeklokkene kimte til stadighet, og med svært mye folk i byen denne dagen kunne mange menneskeliv gått tapt dersom det hadde blitt bombing. Hadde Steinkjers befolkning visst at Namsos ble bombet til en rykende ruinhaug, hadde nok stemningen i byen vært en helt annen.

 De tyske styrkene begynte nå sin kraftsamling mot Steinkjerdistriktet. I Trondheim var den 181. tyske infanteridivisjon (trolig omkring 3.500 mann) under ledelse av generalmajor Woytasch på plass og startet fremrykningen nordover, tyske fartøyer var på vei gjennom Skarnsundet og tidlig om morgenen 21. april gikk en tysk styrke på omkring 400 mann i land på Kjerknesvågen. Dette skal ha vært to forsterkede bergjegerkompanier som rykket fram både mot Sandvollan og Straumen.                                       

 Klokken 05.45 om morgenen meldte Dragonregiment nr. 3 at motormitraljøseeskadronen på Verdalsøra hadde åpnet ild mot tyske tropper.

Kampene på Innherred var i gang og kirkeklokkene i Steinkjers kirke fra 1902 skulle snart ringe for siste gang.

Kilder:

Olav Hougen: ”Bombesøndagen i Steinkjer”

O. B. Getz: ”Fra krigen i Trøndelag 1940”

Gudbrand Østbye: ”Operasjonene i Nord-Trøndelag”

Frode Lindgjerdet: ”Kampene i Trøndelag 1940” – Militær historie nr. 2/2010.