Arkivene reddet i bomberegn
Skrevet av Odd-Leiv Strugstad
Min far var forretningsfører for kretssykekassen som trygdekassen het den gangen, og hadde kontor i kommunegården. Den lå på hjørnet av Kirkegata og Ogndalsveien (dagens navn), der hvor Grand hotell ligger i dag.
På grunn av verdenskrigen som hadde startet, Finlandskrigen som var i gang og den spente situasjonen som rådet, hadde far fått laget en kiste i metall. Den var stor nok til å oppbevare de viktigste protokoller og papirer fra kontoret med tanke på brann eller eventuell evakuering.
Søndag 21. april var vår familie på Øvre-Lein i Sparbu, hos mine besteforeldre. Da de voksne etter hvert forsto hva alle flyene som passerte lavt over gården hadde til hensikt, tenkte far blant annet på kisten som sto ferdigpakket på kontoret. Han bestemte deg for å dra innover til byen. Det var for utrygt å bruke riksvegen, så han la i veg til fots mot Heistad, ned Bjønnabettet og kom til Hafstad. Der fikk han med seg Ole J. Hafstad med hest og vogn. Da de kom til byen var det akkurat en pause i bombinga, og det var en grei sak å få kisten ned på vogna. Mange hus sto allerede i brann, men husene i Kirkegata var foreløpig uskadd.
Vi bodde i gården til Sparbu og Egge Sparebank, som lå på hjørnet av Kirkegata og Torggata. Selv om gården fortsatt sto uskadd vurderte de faren for stor til å ta seg inn dit, etter som det var fly på veg mot byen igjen. Kisten ble kjørt til Hafstad og plassert i et uthus der.
Far kom utpå dagen tilbake til Lein, men fikk ikke ro i kroppen etter det han hadde sett i Steinkjer. Han fikk med seg min onkel. Han hadde personbil, og de dro av gårde til Steinkjer igjen. Det var mye snø og dårlige veger for bilkjøring. Som situasjonen var, måtte de ta omveger for å komme fram. Da de kom til Steinkjer i kveldingen var de fleste hus i Kirkegata brent ned eller sto i flammer, men kommunegården nærmest Sannan sto fortsatt. Av den grunn kunne de i ro og mak tømme kretssykekassen for løsøre. Jeg kan fortsatt huske bilen fullstappet av protokoller, bøker, papirer m.m.
Det hadde vært en strabasiøs biltur fra Steinkjer om kvelden, De måtte kjøre om Bruem, Rølia, via Henning for å komme fram til Lein.
Protokollene og papirene fra trygdekassen var til god nytte da kommunen skulle prøve å rekonstruere opplysninger som hadde gått tapt i brannen. Fra høsten 1940 delte vi en leilighet i 3. etasje i Sannanbygget, og som nærmeste nabo hadde vi rådmann John T. Kokaas. Jeg kan huske at leiligheten til Kokaas fungerte som administrasjonskontor for byen den første tiden etter brannen.
