Stri tørn i bomberegnet

Reportasje fra Arbeider-Avisa i Trondheim

For 55 år siden, den 20. april 1955, hadde Arbeider-Avisa i Trondheim en bredt anlagt reportasje om de dramatiske aprildagene i 1940. Og vi har tillatt oss å formidle inntrykkene fra tre av dem som virkelig var i ildlinjen under ”Bombesøndagen”.

Butikkbetjent Trygve Lorvik har ett håndfast minne fra disse hektiske dagene, og det har fått sin hedersplass fremst i et album. Det er en passerseddel, et rødt kort, og der står det at Trygve Lorvik er ”alarmvakt i kirketårnet”.

Lorvik hadde tjeneste søndag 21. april, og oppholdt seg som telefonvakt inne i kirka da den første bomben falt.

– Like etter overtok jeg ringingen med kirkeklokkene, forteller han. Fra kirketårnet så jeg hvordan flyene kom inn over byen, slapp sine bomber, og opptok deretter en ny runde. Det var særlig bruene bombene var beregnet på i første omgang.

   – Men det ristet vel fælt der oppe i tårnet av og til?

-Å ja, særlig når det var sprengbomber som eksploderte i nærheten. Det var bare så den kvite kalkpussen oppe i tårnet drysset over meg av og til.

– Og hvor lenge drev De på med klokkeringingen?

– Det kunne være en halv times tid etter at bombingen tok til. Da kom det en mann og ga beskjed om å slutte, og det var vel best også, for det tok til å bli ganske hett da.

Lorvik var den siste som forlot kirka, og han hadde åndsnærværelse nok til å låse kirkedøra da han gikk! Senere på dagen traff han kirketjeneren, og overleverte da nøkkelen med den bemerkningen at den muligens var det eneste som var igjen. Det skulle vise seg å holde stikk.

– Men det måtte da være uhyggelig å oppholde seg oppe i kirketårnet?

 – Vi hadde jo ikke begrep om bombing og den slags, så en var ganske kald og uberørt til å begynne med. Reaksjonen meldte seg etterpå.

Daværende brannmester, rørleggermester Alfr. Grønnesby, var også en av dem som opplevde bombardementet på nært hold.

– Jeg oppholdt meg i kjelleren på Samvirkelagets bygning på Nordsia da den første bomben eksploderte, Det var en fulltreffer på en nabogård, og det var slett ikke hyggelig nede i tilfluktsrommet heller. Så snart det kom til et lite opphold i flyangrepene, samlet vi brannmannskapene og forsøkte å legge ut slanger til de gårdene som da brente.

– Og det var vel vanskelig?

– Ja, vi tok fatt på å legge ut slanger fra brannstasjonen, men mannskapene måtte stadig vekk søke tilflukt da flyene kom tilbake gang på gang. Etter hvert oppsto det også flere og flere branner, og med det materiell vi hadde til rådighet, sto vi overfor en håpløs oppgave.

   – Men hvordan var det på Sørsia?

 – Der drev også en del mannskaper på en tid, men måtte etter hvert gi opp sine forsøk på å begrense ilden. Det brente jo over alt i løpet av ganske kort tid.

– Hvordan var vannforsyningen?

– På Nordsia var det bra til å begynne med, men hovedvannledningen til Sørsia røk etter en tid. Det var forresten ytterst lite vann i bassenget også akkurat i den tiden.

Montør Bjarne Eliassen var en av tre stykker som hadde tjeneste ved telefonsentralen i Steinkjer i det øyeblikk de tyske bombeflyene seilte inn over byen og tok fatt på sitt ødeleggelsesverk. Det var fru Ingeborg Larsen, en engelsk militær og Eliassen som fungerte som tolk.

– Vi var tre stykker som tidligere hadde vært i statene som ble plukket ut til tolker, forteller Eliassen. Jeg gikk på vakt søndag morgen, og de samtaler vi formidlet ut over formiddagen ga oss følelse av at noe ville hende. Her i distriktet var nettet intakt, og vi ble sittende på post også en halv times tid etter at flyangrepet tok til. Men etter hvert brøt nettet sammen, og det var ikke annen råd enn å forlate det hele.

Eliassen forteller at engelskmannen tidligere hadde rekvirert en bil, og angrepet var tatt til da en handelsreisende kom til telegrafstasjonen for å hente utlendingen. Men mannen som var handelsreisende hadde mange kufferter i bilen, og disse ville han legge igjen i huset til han kom tilbake. Engelskmannen skulle nemlig sørover. Men kom den reisende karen til Steinkjer etterpå, så fant han altså verken sine kufferter eller bygningen.

Eliassen oppholdt seg ved Steinkjer helt til midnattstida. Da så han sin egen heim gå opp i flammer – et øyeblikk som han aldri kan glemme.