Tyskerne kommer
Skrevet av Olav Hougen
Om kvelden den annen ”bombedag”, mandag 22. april, kom tyske avdelinger sønnafor etter riksvegen til Steinkjer. Den avdelingen som kom over Verdal, og som før på dagen hadde kjempet mot engelskmenn ved Røskje, forente seg ved Vist med den tyske avdelinga som dagen før hadde gått i land ved Kjerknesvågen. Etter trefningen ved Vist, drog tyskerne nordover mot Steinkjer, idet de fulgte etter de flyktende engelskmenn som tok denne vei.
Øyenvitner anslår den tyske avdelingen til 500 – 600 mann, altså en liten bataljon. Den hadde feltkanoner og bombekastere, en del hester og noen motorkjøretøyer. De fleste av sivilbefolkningen som er bosatt langs riksveien, hadde i god tid om dagen flyttet unna, helst austover til Bruemgrenda.
På veien i Løsberga satte tyskerne opp en kanon og skjøt i retning av Steinkjer og Eggebogen, hvor de nok hadde observert engelske soldater.
Ved Figgabrua hadde det de siste dager vært norsk bruvakt under ledelse av en fenrik fra Trondheim. Brua var underminert og vakta skulle sprenge den etter nærmere ordre. Imidlertid fant vaktmannskapene å burde fjerne seg da de fikk høre at tyskerne var i anmarsj, og da det var uvisst om det var engelske eller norske soldater sønnafor ble brua ikke sprengt. Dette var jo heldig for tyskerne, som så kunne rykke frem over brua. De ble riktignok utsatt for miltraljøseskyting fra engelskmenn i Furuskogen ved Sannan, men ilden kunne ikke sjenere stort, for sivilfolk som fra Eggevammen og andre steder betraktet framrykkingen, så at de tyske styrkene fortsatte å marsjere og kom over brua.
Deretter begynte engelskmennene å skyte med kanoner – haubitsere – fra Egge Alle og Bogen. Denne skytinga gjorde at tyskerne ble mer forsiktige i sin framrykking. En del av dem gjorde en omgående bevegelse og kom etter Henningveien mot Sannan, så engelskmennene ved Sannan kom under kryssild.
De engelske tropper ved Steinkjer trakk seg tilbake – somme vestover og nordover Egge og Beitstad, og andre oppover mot Midjo og videre. Noe stort mannefall var det nok ikke i trefningene ved Steinkjer – ryktene i så måte var nok som oftest ellers sterkt overdrevne.
En engelsk soldat falt i Furuskogen og ble av tyskerne foreløpig begravet der. Senere ble han gravlagt på Skei kirkegård. En sivilperson ble også drept der, den 17 år gamle Sverre Åsheim, som var på Sannan da tyskerne kom. De ropte etter ham, han forstod eller enset det ikke, men sprang unna, og det vakte krigsmennenes mistanke, så de skjøt etter ham. Han ble gravlagt der han falt, ved de sørligste brakker, men ble senere flyttet til Skei. Sverre Åsheim bodde sammen med sin mor og søster i ei stue sønnafor Sannan – ved Lerkehaug.
En såret engelsk soldat lå ved Steinkjer-brua og ynket seg om kvelden, han hadde skuddsår i arm og fot. En ung norsk lotte forbarmet seg over ham og fikk ham kjørt bort i lastebil. Det engelske feltlasarettet på Gimle drog av sted mandag formiddag, så dit kunne han ikke bringes. Lottene som hadde lasarett på Skogskolen holdt ut lenge, i det de og sykepleierskene ikke drog av sted før kl. 22.00 mandag kveld – altså etter at de var kommet mellom skuddlinjene. Den sårede engelskmannen ble kjørt til lasarettet på Sem i Snåsa. På Vammen la en også merke til en annen engelskmann som var lettere såret.
For de sivile som bodde omkring Steinkjer – i selve byen var det neppe noen igjen da – var det en uhyggelig kveld. Flammene fra de brennende husene og trelastlagre m.m. lyste opp i vårkvelden, mens en hørte den iltre knitringen fra mitraljøser, dumpe drønn fra kanoner og voldsomme smell av eksploderende granater. Og ennå sterkere var uhyggesstemningen hos dem som bodde slik at de så ild og røyk fra brannen på By gård og senere på kvelden fra Midjo gård.
I ingenmannsland
I de nærmeste dagene etter at tyskerne hadde besatt Steinkjer befestet de i all hast sine stillinger, bl.a. på Nordsihaugen – ved jernbaneskjæringa – og på Vammen, hvor de laget noen skyttergraver og maskingeværreir. De var tydeligvis forberedt på angrep nordfra – fra norske og engelske tropper.
I Kvamsgrenda og på gårdene og bruka omkring bodde det fullt av folk, idet mange Steinkjerfolk hadde husrom der. Således kan det nevnes at på Kvam gård (gamleheimen) bodde det i de dager 83 personer. Bl.a. var Steinkjer Pleieheim flyttet dit. De som bodde på Kvam kjente seg ganske trygge, for det var malt et stort rødt kors på taket. Det samme var også tilfelle på Gimle og Forbregd skole, hvor det var feltlasaretter.
Folk i denne del av Egge bodde i nær to uker i ”Ingenmannsland”. Nærmest den tyske front var vel lærer Johan Nordgård og hans naboer – Taraldsens og Kippes – for de bodde bokstavelig talt foran munningen av tyske mitraljøser.
Av egen erfaring vet jeg at det var adskillig spennende å bo slik mellom de to frontlinjer, for en kunne vente at det ble skuddveksling når som helst.
Tyske patruljer – til fots og på sykkel – drog daglig forbi veiene til Asp og Sør-Beitstad, og de lot til å være ved godt mot, skjønt det kuperte og skoglendte terrenget med de mange knauser og berghamrer måtte sies å være nokså utrygt for dem. Imidlertid ble de for hver dag tryggere og dristigere, for de sang og plystret.
Krigsnatta i Midjogrenda
Folk i Midjogrenda i Ogndal mente at der var det forholdsvis trygt for krigsoperasjoner. Mange fra Steinkjer evakuerte dit. Men de skulle snart få erfare at krigens veier kan være uberegnlige.
”Bombesøndagen” var en i nedre Ogndal vitne til hvorledes folk fra Steinkjer strømmet oppover veien – det lignet de bilder en har sett av flyktende i Spania, Finland og andre steder hvor krigen har herjet. Flyene surret lågt over Midjogrenda, men det var jo en daglig foreteelse i de dager.
Mandag drog flokker av engelske soldater forbi Midjo – somme i retning av Ris og By, og andre til Skei, hvor det også kom engelskmenn fra Henning.
En hørte den dagen tydelig skyting sønnenfor Steinkjer, men få trudde det var så nære som på Vist. Men skytinga nærmet seg, og en forstod at tyskerne kom mot Steinkjer. Da begynte mange i grenda å bringe seg mer i sikkerhet. Somme drog lenger oppover dalen, andre gikk til skogs, men noen ble heime og søkte dekning i kjellerene.
Ved Midjo-brua var det norsk vakt – en fenrik og tre soldater med mitraljøse – de var fra DR 3. De hadde laget forskansning av tømmer og snø, og over brua var veltet en bil for å hindre trafikken. Vakta ventet at tyskerne skulle komme, og i sin iver skjøt de først mot en bil med engelske soldater, hvorav visstnok en ble såret, og bilen ble kjørt i grøfta på sørsida av elva. Dette var ved 19.00-tida. Men tyskerne kom ikke før ved 22.00-tida.
Først kom ca. 25 tyskere oppetter Ogndalsveien fra Steinkjer. Etter hvert kom større og mindre flokker – noen kom ned Skjeftelia og andre kom gjennom skogen fra Trana – altså etter dalsøkket austafor Svedjan. Den norske brupost skjøt noen skudd mot dem og trakk seg så skynnsomt tilbake oppover Ogndalsveien.
Tyskerne, som tydeligvis mente det fremdeles var tropper på og ved Midjo, la seg i skytterlinje sønnafor elva og skjøt med maskingevær mot Midjo, Risberget og i retning mot By. Det var imidlertid da verken norske eller engelske soldater på Midjo. Men tyskerne hadde nok fått inntrykk av at tropper lå i stilling på gården og skjøt ved 22.30-tida tre brannbomber mot den store hovedbygningen, som straks sto i flammer. I bygningen var da Even J. Grindberg og hans far Johan Jacobsen, hans svigermor fru Dyrstad samt f.hv. telefonbestyrerinne frøken Petra Haugseth og hennes 95 år gamle mor, fru Ranghild Haugseth. Grindbergs hustru og barn oppholdt seg i Øvre Ogndal. Frk. og fru Haugseth rakk dessverre ikke å komme ut, idet den gamle fruen lå til sengs og datteren ville ikke gå fra henne. De omkom i flammene.
De andre i huset kom seg ut og krøp i snøen bortover jordet og til torvstrøfabrikken på Rismyra. Til Midjo hadde også lensmann Heieraas og frue evakuert, men de flyttet mandag ettermiddag til Ris. En del av deres eiendeler brente opp på Midjo. Det samme var også tilfelle med en del saker som redaktør Kjesbu og frue hadde brakt dit, men de var selv flyttet til Øvre Ogndal.
Det gikk ei god stund før uthusa på Midjo begynte å brenne, men på grunn av kuleregnet var det umulig for noen å forsøke å begrense brannen. Heller ikke var det mulig å få ut husdyra, som alle brente inne. Det var ca. 30 melkekyr, flere griser samt hester og småfe. En av gårdens hester var i Øvre Ogndal. Alle husa på gården strauk med. Den store hovedbygningen var over 100 år gammel.
Det eneste sted i grenda der folkene var heime heile tida, var hos lærer Ingolf Svinnset, hvor det også bodde mange evakuerte, så der var i alt 17 personer den natta (deriblant ordfører Arne Gausen og familie). Da de sprang i kjelleren suste kulene over gårdsplassen.
En kan forstå at det var uhyggelige timer mens folkene satt sammenstuet i kjelleren og hørte kulene smalt om husa og så Midjo stå i flammer. Tyskerne skjøt fra Skjeftelia tre lysraketter mot Svinnsets hus, så der ble lyst som dagen.
Skytinga holdt på til bortimot midnatt, da det stilnet av etter hvert. Tyskerne tok da opphold i husa omkring og satte ut vakter.
Utpå morgensida drog de fleste av dem videre, men en del av dem var igjen og så etter om engelskmenn hadde gjemt seg i husa der – men det var det ikke.
Mange sivile der fra grenda og fra By tilbrakte natta oppe i skogen i Gjeilvollåsen og laget seg barhytter. På Gjeilvoll og Vibe flyktet gårdens folk mandag kveld og en del av de kvinner som var i Svinnsets hus gikk dit og melket kyrne.
Bombingen av By gård
Folk som evakuerte til strøket By – Fossem – Sunnan var, i likhet med de i Midjogrenda, bokstavelig talt kommet fra aska til ilden. Norske tropper – av DR 3. – hadde tatt stilling ved Fossem, og da også spredte engelske avdelinger retirerte nordover om By, kom dette området rettelig inn i faresonen.
Mandag ettermiddag den 22. april kom en mindre engelsk avdeling til By, mens en tysk avdeling forfulgt dem. Da engelskmennene gjorde tegn til motstand, slapp tyske fly bomber ned over Byafossen. Brannbomber falt på By gård, hvor de to store hovedbygninger samt et par andre hus brente ned. Folkene på gården var reist før brannen – med unntak av noen fjøsfolk som kom seg vekk i siste liten.
Flere bomber falt ned over Byafossen uten å gjøre noen skade. En engelsk soldat ble ramt av en bombesplint og døde, og ble av tyskerne foreløpig begravet i åkeren like ved gårdsveien. Senere ble han gravlagt på Egge kirkegård.
Mandag kveld drog engelske soldater nordover forbi Ris og By, og en større tysk styrke kom til Ris natt til tirsdag. Folk der søkte sikkerhet i skogen. Tidlig tirsdag morgen kom 17 tyskere inn på Leivstad – hos standartjunker Nils Høin, som hadde vært oppe om natten og fulgt med i det som foregikk. (Den gamle militær, som fremdeles er i vigør, har ført dagbok over disse dagers handlinger). Tyskerne oppholdt seg der utover dagen og kvilte ut, men midt under middagen fikk de ordre om å bryte opp og marsjere til By, hvor man mente det kunne bli kamp. Fra Ris tok de med seg tre hester til transporten. Mellom Helge og By laget de brystvern, skyttergraver og maskingeværreir. Noen kamp ble det imidlertid ikke ved By.
Tyskerne rykket tirsdag ettermiddag videre oppover mot Fossem, som allerede mandag ettermiddag ble utsatt for bombing fra fly uten at noen skade ble gjort. Der hadde mitraljøseavdelinger fra DR 3 tatt stilling og laget forskansninger i bakken sønnenfor gården.
Tyskerne var naturlig nok engstelige for at de kunne bli beskutt fra Byahalla – de kikket stadig i den retning og gikk forsiktig fram. Men derfra var det nok ingen fare som truet – der var bare fredelige sivile fra Byafossen og Fossemgrenda som hadde flyktet ditopp – på Steinkjer Skiklubbs hytte var det samlet om lag 70 personer.
Tyskerne drog dels etter hovedvegen langs Reinsvatnet og dels etter gammelveien over Reinsbakken. De hadde kanoner med og skjøt fra Trapnes granater mot Fossem gård og Vatne skole. Man mener at det også ble skutt oppe fra halla, hvor antagelig en patrulje var trengt fram.
Da den norske avdeling ikke hadde artilleri, kunne den ikke holde stillingen ved Fossem, men trakk seg tilbake. Så vidt vites ble en person såret.
Mange granater slo ned omkring Fossem, således seks på vatnet sønnafor, fem på bakken nedenfor husa og noen gikk over gården og slo ned i skogen nordafor. To granater ramte husa på Fossem, en i taket på hovedbygningen som rev stygt opp, mens en annen gikk inn i buret. Skolebygningen ble også rammet av to granater, som bl.a. ramponerte lærerinneleiligheten i 2. etasje. Granatsplinter slo også gjennom veggen på lærerboligen – en splint ble funnet inne i pianoet, liksom andre møbler fikk store skrammer. Flere steder sees merker etter geværkuler.
Under kampen ved Fossem ble en sivil drept, den 29-årige Håkon Verstad fra Stod. Han oppholdt seg i Berit Verstads stue oppunder halla ovafor gamleveien, og mens skytingen pågikk stakk han hodet ut gjennom et vindu og ble truffet av en maskingeværkule.
Til gården Hundlo et par kilometer nordafor Fossem kom en norsk mitraljøseavdeling på 12-13 mann mandag kveld, og satte opp en mitraljøse i gjødselkjelleren, hvor åpninga vendte mot veien sønnafor. Folket på gården fant det rettest å flytte, og drog så til Marka en kilometer oppe i skogen. Et par av gårdens folk gikk ned igjen tirsdag ettermiddag for å melke, men måtte slutte ved 18-tida, da de norske trakk seg tilbake forbi gården.
En tømt ammunisjonskasse som lå igjen på Hundlo, tydet på at det var skutt mot stillingen og at ilden var blitt besvart. Åtte tyskere besatte morgenen etter gården. De sa at folkene på gården måtte holde seg vekk, men at en skulle være igjen for å melke. Tyskerne bygde av tømmer og grus fra jernbanen tre forskansninger oppe i halla overfor Hundlo. De lå der en ukes tid. Tyskerne nådde Sunnan sent tirsdag kveld. Før de siste av de norske troppene trakk seg tilbake fra Sunnan, sprengte de ved 22-tida bruene der – vegbrua med 80 kilo dynamitt og jernbanebrua med 130 kilo dynamitt. Det var voldsomme eksplosjoner, som knuste en mengde vindustruter og skadde hus på Nøstvollen, og smellene hørtes langt unna.
Bebyggelsen på Nøstvollen og Sunnan slapp for øvrig heldig fra det. En avdeling norske dragoner lå der flere dager, og tyske fly kretset daglig over stedet. Mandag kveld ble det droppet ned mange bomber, men ingen anrettet noen skade. Et par bomber falt ned på vatnet like ved Nøstvollen. Praktisk talt alle sivile var flyttet vekk.
De norske dragoner hadde bygd en forskansning ved skogkanten ovafor Nøstvollen – ved veien til Ellerås, men de fleste fikk tirsdag kveld ordre om å retirere austover til Stod – trenet ble sendt om Kvam. Under kampene ved Fossem ble en norsk bombekasteravdeling sendt fram til gården Forset, men den trakk seg etter en halv time tilbake og drog austover til Jørstad i Snåsa.
(Olav Hougens orginale språkdrakt fra sommeren 1940 er beholdt).